Artiklene er publisert på hjemmesiden til Sørreisa o-lag og Facebook og i avisa "Nordlys", Tromsø.

Link: Sørreisa fikk verdensmestere med 50 års mellomrom, nå har vi 2 ! | Sørreisa o-lag (sorreisa-olag.no)

 

Erik Valnes

Anne-Marit

2 Gull medaljer

Bente, Anne-Marit, Ingrid.

Avis utklipp

Erik Valnes er ikke den første fra Sørreisa som har blitt verdensmester på ski. For 50 år siden kom ei jente ved navn Anne-Marit Nøstvik hjem til bygda med to gullmedaljer rundt halsen.

I vinter har det nordnorske skiesset Erik Valnes (24), populært kalt «godstoget fra Sørreisa», blitt hyllet for sin gull- og sølvmedalje fra VM i Oberstdorf. Han er holdt fram som den første verdensmesteren på ski fra Troms og Sørreisa. Men allerede i 1971 kom det ei ung jente på 18 år hjem til Skøelv i Sørreisa med to gullmedaljer etter verdensmesterskapet på ski for døve i Adelboen i Sveits. Anne-Marit Nøstvik (Karlsen) tok individuelt gull på fem kilometer og gull med det norske stafettlaget.

– Dette har jeg aldri hørt om før, sier en overrasket Erik Valnes.

Han gleder seg over å høre at bygda har fostret flere toppløpere på ski, og selv om det dreier seg om mesterskap for døve synes han det er riktig at hun krediteres æren som «første verdensmester fra Sørreisa».

– Ho må få den. Vi skal hegne om det vi har av resultater i bygda, og da må ho inn på lista.

Han føler seg på ingen måte «snytt» for hederstittelen.

– Nei, dette er bare bra. Litt artig å høre om henne. Og kanskje kan det bli flere verdensmestere fra Sørreisa etter hvert, det får vi håpe, sier Valnes.

Enda tidligere, i 1962, deltok også Alf Storelvmo fra Sørreisa i ski-VM. Det ble ikke medalje, han endte på 25. plass på 15-kilometeren i Zakopane, men Storelvmo tok NM-gull samme år

 – Det var stort

Anne-Marit Nøstvik Karlsen er nå pensjonist og bor i Nittedal. Hun synes det er stas å bli viet oppmerksomhet 50 år etter gullbragden.

 – Det var stort å ta gullet på VM på ski for døve i Adelboden. De to gullmedaljene er tunge og like fine i dag, skriver hun i en e-post til Nordlys.

Hun forteller at skiinteressen ble vekket da hun gikk på døveskolen i Trondheim.

– Det var arrangert skikonkurranser i skolegården, og premien besto av sjokolade som var det beste jeg visste, skriver hun.

Før VM i 1971 var hun hjemme i Skøelv på juleferie, og da var hun fokusert på å trene så mye som mulig til mesterskapet. Det var bare ett problem. Hvor skulle hun trene hen?

– Det fantes ikke skiløyper og heller ikke lysløyper i nord. Løsningen var å dra til min søster som bodde ved et stort jorde der jeg laget en rundløype på ca. 150 meter. Det ble mange, mange runder på treningen før mørket kom.

 

Knivet med Sovjet

Om mesterskapet i Sveits forteller hun at det var spennende å gå i to tusen meters høyde, og at hun fryktet en av jentene fra Sovjetunionen. Den sovjetiske løperen måtte imidlertid bite i snøen og se seg slått av sørreisajenta på femkilometeren. Det var også en stor begivenhet da norske jenter tok gull på stafetten, etter at Anne-Marit igjen tok innersvingen på sovjetrusserne.

– Sovjet ledet stafetten frem til siste etappe, før jeg tok fatt på ankeretappen, forteller hun.

STAFETTSEIER: Det norske stafettlaget med ankerkvinne Anne-Marit Nøstvik (midten), flankert av Bente Holberg og Ingrid Storedale. Foto: Ukjent

Prestasjonen hennes ble lagt merke til og omtalt i flere medier, og Anne-Marit fikk gratulasjonstelegram fra familien og fra ordføreren i Sørreisa. Da hun kom hjem til påske ble det feiring på grendehuset Solglimt i Skøelv, og seinere på året fikk hun også hederspris for idrettsbragd 1971 fra Troms Idrettskrets.

Sammenliknet med funksjonsfriske var det smått med støtte og penger for Anne-Marit & co.

– Det var meget begrenset når det gjelder midler, noe som er den store forskjellen mellom funksjonsfriske og funksjonshemmede idrettsutøvere. Mye av kostnadene var betalt av oss selv. Likevel var idrettsgleden mye større enn å tenke på økonomien, sier hun.